Den familien som sist bodde i Urvold flyttet dit fra Indre Reppen omkring 1912. Reppen har siden ligget øde. I familien var det to brødre. De arbeidet mest i skogen etter at de kom til Urvold, først i Trøndelag og fra 1916 i Bindalsbrukets skoger på heimtraktene. De var kjent for sine kjempekrefter, selv om de prøvde å skjule dem bak en beskjeden fremtreden. I boken «Til Åbjøras kilder» (Gyldendal 1975) finnes en skildring av eldstebroren, Bernhard Urvolds livshistorie, etter et intervju. Vi gjengir et lite avsnitt:
Bernhard Urvold
Urvoll, Bernhard 16-04 1879
Om Bernhards kjempekrefter kunne det fortelles mange historier. En av dem, som jeg har hørt av flere troverdige folk, skriver seg fra arbeidet i et skjerp inne i Bindalsfjella under forrige verdenskrig. Det ble tatt ut en god del malmprøver som skulle fraktes ned til sjøen, og i denne transporten inngikk to-tre kilometers bæring i ulendt fjellterreng. Så kom det beskjed om at båt var ventende, og at resten av den uttatte malmen måtte bringes fram hurtigst mulig. Det var selvsagt Bernhard og , «lillebror» hans, som var bærere. De ville ikke ha det på seg at de ikke gjorde sitt beste i et knipetak, og la på seg bører som var kjemper verdige. En dag var det noen som fant på å veie børene de kom med. Bernhard hadde båret 105 kg. og Jørgen 95!»
Bernhard fortalte selv at han vinteren 1917 kjørte fram til Urvoldvassdraget
11.000 stokker tømmer, og at det tok to somre å få fløtt alt dette til sjøen.
Urvold er ellers kjent fra krigens tid etter den tragiske hendelse i forbindelse med trefningen mellom tyskere og Linge-folk ved Majavatn. Det var i huset på Urvoldgarden at lensmannen i Bindal og hans betjent ble skutt – med gardens folk som øyevitner.
Jørgen Urvold
Fra bunnen av «Urvoldgryta» stiger en kort, bratt li opp mot et svært så kupert skogsterreng som strekker seg nordover mot Reppavatnet og ødegarden Indre Reppen. Dette er et kalkfjellområde med lumske kløfter og underjordiske bekker, riktig et huldreland. Fra disse grottebekkene kan høres mange slags lyder, og en slik dyp kalkfjellhule har fått navnet «Spellmanns-holet». Derfra stiger musikk fra de underjordiske.
Mye av dette området har vært vanskelig tilgjengelig for skogsdrift og har derfor urskogpregede partier. Innenfor Reppavatnet ligger et ganske vidt dalføre, Jokråa og Reppadalen, 2–3 kilometer innover til grensen mot Kolsvik. Her finner vi storvokst, urørt bjørkeskog og strekninger med blanding av gran- og lauvskog som neppe har vært rørt med øks de siste 125 årene. Foruten Reppavatnet finnes det flere mindre og større tjern mellom Urvold, Reppen og Glømvatnet, som ligger et par kilometer sør for Urvoldgarden.
Folk fra garden Reppen hadde mest sin ferdsels- og transportvei over fjellet og ned den hengebratte lia til flobotnet Reppaholet, en stor bukt med et smalt innløp fra selve Tosenfjorden. Alt som skulle transporteres til og fra garden måtte bæres etter denne besværlige stien. Når de bygde båter på garden måtte båtene dras og fires ned til sjøen i Reppaholet. En sterk tidevannsstrøm mellom Reppaholet og fjorden bestemmer når det er farbart med båter der.
Graset på innmarka i Reppen ble i enkelte år høstet også etter at garden var fraflyttet, således tørkesommeren 1930 da mye av avgrasavlingen i Åbygda nesten ble svidd av. Det var gardene på Sylten som da nyttet seg av slåtten i Reppen. Høyet ble kjørt heim på vinterføre. De måtte bruke to dager på hver tur og overnattet på Urvold.
Grasavlingen på ødegarden ble høstet også i krigsårene. Ivar Helstad kunne fortelle at han i 1940, som 13-åring, var der på slåttearbeid hos Jørgen og Alvilde Urvold, som i den tiden drev småbruket på Ureidet ved utløpet av Urvoldvassdraget og i tillegg slo innmarka i Reppen det året.
Husene i Reppen var på den tiden i brukbar og beboelig stand, og Ivar trivdes godt der. Jørgen og Alvilde var enestående snille folk, forteller han, og Jørgen var svært påpasselig så ikke gutten skulle løfte og bære for tungt.
Høytransporten de hadde fra Reppen til Ureidet kan høres nesten som et eventyr i dag. De hadde ikke hest på småbruket, så de drog høyet på slede når isen på vatna ble farbar. Hvordan de klarte det i et uveisomt og til dels svært kronglet terreng må en undre seg over. Bare det å manøvrere høylasset ned den bratte kleiva ved Urvold måtte være litt av et kunststykke. Avstanden fra Reppen til Ureidet etter den leia de måtte ta er 7–8 km, og det ble mange slike turer før hele høyavlingen var transportert heim.
Ivar Helstad mener at Jørgen og Alvilde brukte slåttelandet i Reppen også to-tre år etter 1940. Han husker ennå hvor frodig og tett graset var på innmarka der, og i krigstiden måtte folk prøve å nytte alt som det på en eller annen måte kunne bli mat av.
