Omkring århundreskiftet var brukerne både på Granbostad og Åbjøra
innflyttere fra Trøndelag. Få familier er vel blitt hardere rammet enn disse
Granbostadfolkene av datidens fryktelige svøpe, tuberkulosen. Det er fortalt
at de fikk 14 barn, og at 11 døde som barn eller ungdommer, de siste ble
tatt av tuberkulosen. De tre som overlevde berget vel fordi de tidlig
flyttet ut. Det er fortalt at i hvert fall en av sønnene reiste til Amerika.
Den siste av familien som døde på Granbostad var kona selv. Da reiste mannen
tilbake til bygda hvor han kom fra. Ryktet sa at også han til slutt ble tatt
av den samme sykdommen.
I
en slektsbok fra Namdalen kan vi lese: Anna Olsdatter Granbostad, født
Bjørhusdal 19/5 1860 – døde 31/8 1910. William Zakariassen Granbostad – født
19/9 1860 – døde 28/1 1915.
Etter William var det flere som for kortere eller lengre tid var brukere på
Granbostad. De siste var familien Jarle og Svanhild Nilsen fra Åbygda. De
drev garden i fire år. Da de flyttet derfra i 1965 hadde de fire barn i
alderen 11/2 – 7 år. Siden har garden vært øde. Svanhild forteller at de
trivdes veldig godt på Granbostad og hadde sine beste år der oppe.
Åbjøra var en av de mest avsidesliggende gardene i Bindal, med lang og ofte
vanskelig adkomst til selve bygda og til sjøen. Likevel er også dette en
meget gammel gard. Oldtidsfunn forteller at her må det ha vært en stor gard
allerede før vikingtiden. Under noen foreløpige arkeologiske undersøkelser i
1905 og 1973 er det funnet en skjelettgrav med bruddstykker av et tveegget
sverd, spydspiss, ljåblad m. v. fra det 9. Århundre. I 1973 ble det
registrert 5 gravhauger ved garden, den ene 20 meter lang. Det ble videre
funnet en hustuft, 30–35 meter lang og 8 meter bred, antagelig fra
800-årene. Det er anført at flere fornminner sannsynligvis vil kunne påvises
ved en systematisk undersøkelse i området.
År
1611 finnes første brukeren i Åbjøra nevnt ved navn. Han hette Jon. Fra 1647
var garden delt i to bruk. Dette varte til 1874 da Ulrik Sverdrup kjøpte
hele Åbjøra fra de to brukerne som da var selveiere. Den ene av dem hette
Svend, og helt til nå er en del av innmarka blitt kalt «Sveingarden».
I 1877 kom trønderen Karl Magnus Johansen Welde til Åbjøra og ble leilending
der til 1918. Karl Magnus må ha vært en særpreget personlighet, selvbevisst
og ikke så lite sta. Det har gått mange fortellinger om ham i Åbygda. Oppe i
den bratte og ulendte lia nordøst for garden ble han en gang angrepet av en
rasende bjørn som han hadde skadeskutt. Det bli ikke tid til å lade på nytt.
Han kastet geværet og reddet seg ved å hoppe ut til toppen på en stor gran
som vokste opp langs et høyt, loddrett stup, fikk klamret seg fast i den og
klatret ned.
Så
gikk det i full fart heim til garden der han hentet et annet gevær og fikk
avlivet bjørnen.
Olaf
Bergersen fra Vassbygda like sør for fylkesgrensen til Bindal var bruker fra
1919 til 1940. Han drev i sin tid sølvrevfarm i Åbjøra og hentet mye av
revforet ved fiske i Åbjørvatnet. Både i hans tid og mens Karl Magnus var på
garden var det flere foreldreløse gutter som fikk komme til Åbjøra og fikk
en heim der. Karl Magnus hadde stor familie mens Olaf og kona Marie var
barnløse.
Magne Fjerdingøy fra Namsskogan var bruker fra 1941 til 1947, og siste
brukeren var Johan Westerfjell fra 1948 til 1954. Siden har garden ligget
øde og bare blitt brukt til husvære under skogsarbeid. Johan Westerfjell og
hans familie flyttet til Namsskogan, og det synes alltid å ha vært en livlig
forbindelse mellom denne trøndelagsbygda og gardene ved Åbjørvatnet. De var
da også ledd i en flyktningerute under krigen 1940
Åbjørgarden
hadde seter omkring 4 kilometer lenger inne i dalen. Den lå pent til med en
fin setervoll ned mot elva som her fløt bred og rolig over en slett bunn av
grus og småstein. Husene der er forlengst borte og vollen er plantet til med
skog.
Å livberge seg på en gard som Åbjøra krevde omtanke og god planlegging.
Vinters tid kunne isen på Åbjørvatnet være ufarbar i lange perioder, og
folket på garden var da så godt som helt utestengt fra omverdenen. Også
ellers var all transport til og fra garden svært tungvint, og det gjaldt å
være mest mulig selvberget med matvarer og hva som trengtes til livets
opphold. Tyngre saker, som f. eks. mel, måtte de sørge for å kjøre fram på
godt vinterføre. Ellers dyrket de også korn til eget bruk, som de malte på
gardens kvern.
Men de som bodde her levde et fritt liv med en rik og mektig natur omkring
seg. Ensomt kunne det nok være, og kanskje gikk det måneder mellom hver gang
de så andre mennesker. Vinters tid kunne de få besøk av skogsfolk som bodde
i skogstuer inne i dalen eller ved vatnet, og av tømmerfløyterne om våren.
Samene så vel også innom når de flyttet med reinflokkene mellom innlandet og
kysten. Og for gardens mannfolk var det høve til å være med både på
skogsarbeid og fløyting om de hadde anledning til det. I 1930-årene drev
Bindalsbruket en skogplanteskole for lokalt behov i Åbjøra, med ungdom fra
bygda som arbeidskraft. Da kunne det nok bli ganske livlig på Åbjørgarden.
Den
gamle stua på Åbjøra blir vedlikeholdt, men husene ellers er borte nå. Det
sies at mørkeredde folk bør ikke overnatte i denne stua alene. – Det spøker
der, ifølge flere som skal ha opplevd det!
Åelva var et viktig fløytevassdrag og har båret svære mengder tømmer på sin
rygg ut til fjorden. Den gjorde det mulig å driveskogbruk rundt Åbjørvatnet
og helt inn til Oksdalen, og dette har vært et av de aller viktigste
skogområder på Plahtes Eiendommer. – Ja, all skogsdrift i hele Åbygda, fra
grensen mot Urvoldvassdraget, var bare mulig med Åelva og dens sideelver til
tømmertransporten.
Det var ingen dammer for regulering av «fløytervatn» i hovedvassdraget, og
fløytingen gikk ikke alltid helt uten problemer. Flere steder i fosser og
stryk kunne det lett danne seg tømmerbindinger som det var både
arbeidskrevende og farlig å få revet. Noe av det verste var vel det som
hendte sommeren 1937 da de fikk 3.000 m3 tømmer i en eneste vase i
Brattfossen, vel en kilometer nedenfor Åbjørvatnet. Det tok mange ukers slit
før fløyterlaget fikk løst den floken.
Tømmer fra området tas nå opp på bil ved nedre ende av vatnet, men fremdeles
må tømmer fra skogene rundt vatnet og fra Åbjørdalen fløytes dit. Denne
gamle transportmåten er således ikke helt slutt her. Men siste fløyting fra
Åbjørvatnet til sjøen foregikk i 1972.
I dag tar det ikke så mange minuttene med bil fra Åbygda til Åbjørvatnet.
Men den som vil prøve hvordan adkomsten var i gamle dager – før veien kom i
1978, kan ta den gamle gangstien fra Skarstad til Granbostad – «over Heia»,
som de sa. Det er bort i mot en mil i kronglet og bakket terreng, gjennom
skog og over hei og myr, og med en stigning opp til høyeste punkt på ca. 250
meter. Her var det ikke mulig å kjøre uten på godt vinterføre, så
mesteparten av året måtte ryggmeisa være transportmidlet. En kan så undres
på hvordan Hans Kristensen i sin tid fikk transportert den store
åttringsbåten fra Granbostad til sjøen.
Langt mer avsides enn selve Åbjøra lå nybyggerheimen fra slutten av
1930-årene, Klarem, inne i Oksdalen. For å fortsette dit fra Granbostad var
det først en halv mils rotur over Åbjørvatnet og så en fottur på 11/2 mil
gjennom skog og myrterreng. Underveis måtte en krysse elva inne i Åbjørdalen
to ganger, noe som kunne være vanskelig nok om ikke vannstanden var lav. Til
vanlig brukte de to dager hver vei når de skulle en tur til handelsmannen på
Terråk. Men det saes at ungguttene på Klarem kunne greie en handletur til
Majavatn på ett døgn. Det måtte i så fall bli nærmest et terrengløp.
De brøt opp noe åkerjord på Klarem og dyrket poteter. Fôr til hest, to-tre
kyr og ungdyr, hentet de på fjellslåtter opp til en mils vei fra Klarem, og
kjørte det heim på vinterføre. Dessuten hadde de sin reinflokk, og de hadde
samenes eldgamle kunnskaper om matnyttige planter fra skog og fjell i
behold. De hadde ingen mangel på mat der inne i villmarka.
De
hadde bygd et laftet tømmerhus til bolig, men hadde også en stor gamme de
kunne bo i. Fjøs hadde de også bygd, og i 1940 kunne familien flytte til
Klarem og bosette seg der.
Jeg har selv gode minner fra denne nybyggerheimen da vi i noen fine høstuker
drev med tømmerblinking der inne i begynnelsen av 1950-årene. Vi bodde da i
tømmerhuset som de stilte til rådighet for oss. Peder Johnsen og hans to
døtre bodde i gammen, de andre av familien var visst inne i fjellene på
reingjeting.
Peder var dypt religiøs, og hver morgen holdt han andakt. Da ljomet en
eiendommelig salmesang med høy røst ute fra kåta. Han pleide også å holde
prekener – «oppbyggelse» – omkring på gardene. Han så Guds pekefinger bak
alt som hendte, og om f. eks. rein gikk utfor flog og slo seg i hjel, tok
han ikke noe av kjøttet. – «Det Gud hadde tatt for å straffe skulle ikke tas
tilbake.» Han holdt streng hustukt innen familien, og heime skulle det bare
snakkes samisk. En av sønnene fortalte at han kunne ikke et ord norsk da han
begynte på skolen.
Peder
Johnsen var høy av vekst til same å være, og var bredvokst og kraftig. I sin
ungdom var han ansett for å være Åbygdas sterkeste mann, og det sier ikke så
lite med tanke på denne grendas mange kraftkarer av skogsfolk. På den tiden
vi bodde på Klarem begynte han å bli noe merket av alderen. Et kvitt,
viltert hår og skjegg fikk ham til å ligne billedfremstillinger av det gamle
testamentets profeter.
En fjellets høvding og hans datter. Peder Johnsen Westerfjell og Maina på
Klarem 1953.
Det Peder Johnsen Westerfjell ble mest kjent for var hans store innsats i
fiskekulturarbeid. Gustav Westerfjell, sønn til Peder Johnsen har fortalt om
denne store fiskekultiveringen.
I Åbjørdalen, ca. 1/2 mil nedenfor Kalvkruvatn, er det en foss som hindrer
oppgang av fisk, og hele vassdraget ovenfor var fisketomt. Det begynte med
at Peder Johnsen tok noen fisker i elva under fossen og satte dem ut i
kulper ovenfor. Senere bar han fisk til det store lonet nedenfor Klarem.
Det var noe han foretok seg for moro
skyld og hadde neppe håp om at det skulle gi resultater. Men fisken formerte
seg fort, og etter noen år fikk de ørret av fin kvalitet i elva og lonet. En
annen same, Nils Johan Kappfjell, bar så fisk videre opp til Kalvkruvatn. Da
også denne utsettingen lyktes over all forventning fortsatte Peder Johnsen å
«befolke» de andre store vatna etappevis, først Mellavatnet i 1921. I 1939
bar han og sønnen Paul fisk til Ringvatnet og Oksdalsvatnet. Et år under
krigen var det en samekone som bar 12-13 fisker til noen mindre vatn i
fjellet ovenfor Mellavatnet. Det ble noen svært gode fiskevatn. De fikk
senere navn etter hen-ne som bar fisk dit og kalles i dag Nilsinetjønnene.
At det var blitt fisk i disse vatna klarte de å holde hemmelig i mange år,
men i 1930-årene raste en ren gullfeber i Bindal etter funn som ble gjort i
Kolsvik, og skjerpere rak omkring i alle fjell. Noen oppdaget da at det var
enestående stor og fin fisk i Kalvvatna, og snart gikk det rykter i bygdene
om ørret på 4–5 kilo der inne.
I første omgang førte ikke dette til noen stor tilstrømming av sportsfiskere
til disse fjerntliggende strøkene, men ryktene spredte seg vidt utover, I
1950-årene var det enkelte som tok til å benytte fly inn til Kalvvatna, og
det forekom nok også at de hadde gummibåter og garn med. Men det foregikk
neppe fiske i slikt omfang at det hadde noen større negativ betydning for
bestanden i disse store vatna.
Engelskmennene
fra Horstad var interessert i fiske og jakt også andre steder i Bindal,
utenfor Horstads grenser. Marineoffiseren Mr. Rowson, den siste av
engelskmennene som hadde tilhold på Horstad, fikk bygd en stor og staselig
hytte på Åbjørneset nedenfor Åbjørgarden. Det sies at han trivdes godt i
disse storslagne omgivelser, kanskje søkte han seg av og til bort fra
Horstad og selskapet der til fred og ro i ensomheten. Bøker han hadde brakt
med til Åbjøra lå lenge igjen i en liten hytte som Bindalsbruket lot oppføre
på neset.
Rowson hadde hatt kommandoen på et krigsskip under første verdenskrig, og i
følge Torvald E. Solberg hadde krigsveteranen i samtaler med ham gitt
uttrykk for sitt syn på krig som avskyelig og grusomt vanvidd, og han hadde
nok et pessimistisk syn på menneskehetens fremtid. Han kom ikke mer tilbake
til Åbygda. Hytta på Åbjørneset var kostbar å vedlikeholde, og da det ikke
var behov for den, ble den revet. Bindalsbruket fikk oppført to bra store
skogstuer ved Åbjørvatnet av materialene.